H-kullet

H


 

Latrudas Glorified Money Drain (Gloria) ble inseminert 6. desember 2017 med Lovahagens Fahrenheit (Trym), og ble bekreftet drektig med ultralyd 4. januar.


Trym er en svenskfødt hannhund bosatt i Norge, som blir ti år gammel i mars.  At vi skal få lov til å få valper etter ham er henimot et mirakel! Det ble tatt sædprøve av ham hos den lokale veterinæren rett etter at Gloria startet sin løpetid, for å være sikker på at dette var verdt forsøket - vi vet at eldre hannhunder får redusert sædkvalitet. Men veterinæren mente at Trym hadde tipptopp sædkvalitet. På grunn av hans høye alder og litt svakere bakpart var vi enig om at det beste var inseminering, for ikke å risikere at Trym overbelastet seg og for å sikre at sæden kom så nærme eggene som mulig og økt sjanse for befruktning. Men når spesialist i reproduksjon hos hund ved Norges Veterinærhøgskole studerte sæden, var skuffelsen enorm da han sa at det var svært dårlig sædkvalitet,  så lav som kun 10-15 prosent. Den lokale veterinæren hadde dessverre ikke visst hva han skulle se etter, og oversett viktige tegn på redusert sædkvalitet.  Men, Gloria var på topp og timingen var optimal, vi hadde ikke tid til å få tak i den avtalte backup'en på så kort varsel, og jeg valgte derfor å inseminere med Trym, vel vitende om at det var bortkastede penger. Men vi var nå likevel der i Oslo; både Trym, Gloria, Krister, veterinæren og jeg.


Siden Gloria bor hos fôrvert, så fikk jeg ikke fulgt hennes utvikling som normalt, men jeg hadde dermed også fordelen ved perspektiv da jeg hentet henne for  ultralyd. Jeg kunne ikke se noe endring på henne, fortsatt stram mage med minimale spener, og fôrvert kunne ikke rapportere om noen andre fysiske tegn som kvalme, utflod, redusert appetitt, oppkast eller alt det andre som står nevnt "i bøkene".

Heldigvis har ikke Gloria lest bøkene, og hun hadde ikke stått lenge på undersøkelsesbordet ved mitt faste veterinærkontor før Cathrine ved palpering kunne konstatere at denne er drektig! Ultralyd avslørte tre fostre, med tydelig hjertebank. Vi utførte ikke en veldig grundig ultralyd, så det kan i teorien være flere i magen, men med så dårlig sæd føles tre valper som 12 etter paring med normal sæd. Så nå krysser jeg bare alt jeg har for fortsatt sunn drektighet, og en enkel fødsel uten noen form for dramatikk eller komplikasjoner.


  Trym blir ti år i mars, som i seg selv er et godt argument for å bruke ham.  Hans stamtavla representerer veldig mye nytt i forhold tihva som ligger bak Gloria, og det var for meg et ønske om å  få "tynnet ut" blodet hennes . Kombinasjonen får en innavlsgrad på 0,195 i fem komplette generasjoner. Han er en høyt elsket familiehund som har vært aktiv med familien hele sitt liv, aldri vært syk, og fremdeles er i god form for alderen. God levealder er også noe som går igjen i hans stamtavle, og ut fra de opplysninger jeg har pr. 17.01.2018 så er gjennomsnittlig levealder for denne kombinasjonen i fem generasjoner 8 år og 10 måneder. Trym er minimalt utstilt, men har oppnådd flere førstepremieringer og CK. Trym er fra et kull på to, hvor begge er frirøntget på hofter og albuer.  Jeg har fått treffe Trym ved flere anledninger, og han er en gjennomført avbalansert og trivelig herremann.


Gloria er kanskje ikke det peneste jeg har avlet fram så langt, men hun har en fantastisk mentalitet, farslinjene hennes representerer nytt blod i Norge, og det er mental sunnhet, fysisk helse og lang levealder som er prioriteringene i denne kombinasjonen.


Kombinasjonen tilfredsstiller raseklubbens retningslinjer for avl og Norsk Kennel Klubs etiske  grunnregler for avl og oppdrett.


Tusen takk til Lillian og Krister for all hjelp til å gjøre dette mulig!


Fødsel og første leveuke


Valpene var ventet  7. februar, men allerede 3. februar gikk vannet - noe som kom fullstendig overraskende på meg, da Gloria ikke hadde vist noen tegn på oppblokking, men vært rolig og avslappet hele dagen. Jeg var ikke helt ferdig med forberedelsene, men når fødselen er i gang er det ikke så mye annet å gjøre enn å ta imot valpene. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var helt rolig  der jeg ble tatt på senga, men en kjapp telefon senere så hadde jeg ei god venninne på vei som fødselshjelp og kriseterapeut for meg - og i det hun parkerte bilen presset Gloria ut den første valpen.


Gloria hadde en rolig fødsel, hun lå for det meste  avslappet, og jeg merket ikke at hun presset før hun løftet halen og det kom ut en valp. Hun er rett og slett fantastisk, og visste nøyaktig hva hun skulle gjøre fra første stund.  Hun hadde for det meste en enkel  og effektiv fødsel; de fire første valpene kom ut uten  store anstrengelser og med jevne tidsintervall. Da hadde vi fått ut en tispe på 360 gram, en hannhund på 270 gram, en tispe på 290 gram, og en liten, død hannhund på 190 gram.  Han hadde ingen synlige defekter og var fullt utviklet, men bitteliten. Hadde jeg ikke tatt et røntgenbilde som tydelig viste fem bilder, så hadde jeg trodd at fødselen var over, for Gloria la seg ned for å sove mens valpene ammet, og hun var enda roligere enn hun hadde vært til da. Røntgenbildet ble studert på nytt for sikkerhets skyld, og vi var sikre på at en valp til skulle ut. Gloria og jeg var ute på en joggetur, men det førte ikke til noe. Vi hadde bestemt oss for å ringe til veterinær på et bestemt klokkeslett, og omtrent da klokka slo så begynte Gloria tydelig å presse, så vi avventet. De fire valpene kom lett ut etter bare et par synlige veer, men denne valpen slet Gloria tydeligvis mer med å få ut. Etter at hun hadde presset i en halvtime uten resultat, så ringte vi veterinær, som ba oss gi henne mat for å få opp energien og se an litt til - det er ikke bare-bare å dra ut fødende tispe og nyfødte valper i januarvinteren.  Rett før tidsfristen kom endelig femtemann ut - en relativt stor (sammenlignet med sine søsken) hannhund på 400 gram, men død. Også han uten synlige feil. Jeg har ingen tro på at vi ville ha klart å redde ham om vi hadde dratt til veterinær for å ta keiersnitt, de fire første kom så lett ut at det var ingen grunn til å tro at dem femte ville slite, og jeg er bare lettet over at vi fikk ut alle fem valpene   uten  å måtte utsette tispa for den belastningen et keiersnitt er.  Så da sitter vi igjen med   den tredje trioen på rad; to tisper og en hannhund.   


Alle fem er veldig pent tegnet, med brede bliss og tydelige snutebånd, hvitt på alle poter og haletipper. Den minste tispa har et langt bliss med et sort delta i bakhodet, og dette vil i verste fall bli en liten nakkeflekk til slutt. Den ene døde hannhunden hadde en labb som sin mamma - hvitt på innsiden helt opp til armhulen. Gloria hadde det på begge frambein ved fødsel, men før hun flyttet ut var mye av det hvite blitt brunt!


Jeg har alltid gitt valpene i valpekassa navn jeg bruker underveis, fordi det føles mer personlig og jeg er en navnenerd. Da Gloria hadde vært til sin første progesteronprøve, så kjøpte jeg chromecast, og fram til ultralyden hennes fikk jeg bingewatche åtte sesonger av Modern Family. Det falt seg derfor helt naturlig at hennes valper måtte få navn fra den serien, med tanke på hva hun selv heter. Hannhunden heter derfor Manny, som er Glorias biologiske sønn i serien. Tispene heter Hayley og Alex, som er TV-Glorias ste-barnebarn.

1 uke gamle


Mine tidligere kull har alltid økt i vekt fra første stund, med unntak av det kullet i 2016 med en dødfødt valp og en valp som døde etter en uke - så når denne trioen gikk ned i vekt det første døgnet, så fikk jeg skikkelig vondt i magen. Rasjonelt sett så vet jeg at det er normalt med vektnedgang, men det har ikke skjedd hos meg før, og disse valpene var jo allerede så små og med så lite å gå på, så jeg ble veldig bekymret. Det hjalp heller ikke på at Gloria ikke spiste helt slik jeg ønsket. Jeg var veldig glad for at jeg hadde ferie fra jobb hele den kommende uka, så jeg kunne fokusere på Gloria og valpene. Hun fikk servert ulikt snadder i valpekassa, håndfôret. Det var havregrøt med fløte og rått egg, biffstrimler, vom med kefir, kyllingkjøttdeig, kalkun fra nyttårsaften og annet hun ville ha. Jeg har vært vant til at både hennes mor og mormor har inhalert med glupsk appetitt alt som har blitt servert dem, så det var nytt - og dermed foruroligende - at Gloria forlot matskåla halvfull, forsøkte å grave mat ned i tepper  i valpekassa, og måtte håndfôres. Jeg ga henne små måltider hyppig, og  hun hadde alltid tørrfôr stående framme i fall hun skulle bli sulten mellom slagene.


Men etter to-tre dager var Glorias normale appetitt tilbake, hun kunne faktisk komme ut av valpekassa for å spise, og kunne tisse andre steder enn på verandaen (hun var ikke veldig interessert i å forlate valpene mer enn hun måtte, nei). Valpene gikk gradvis opp i vekt, og selv om jeg hadde ønsket en noe kjappere progresjon så virket de likevel fornøyd - lite lyd, fornøyde i "melkebaren", sov godt, og   krevde lite. Gloria er som mor tålmodig og kjærlig, og gjør alt hun skal med entusiasme.


Innen valpene fylte en uke, så hadde de doblet sine fødselsvekter, som jo er en god tommelfingerregel for en sunn og god vektutvikling. De fikk også klippet klør når de fylte ei uke, siden klørne begynte å bli lange og klore  både meg og Gloria. Jeg bruker mye tid på å sitte i valpekassa, så valpene blir vant til min lukt, og jeg kan klappe på dem og ta på dem  uten å  styre for mye. De ble veid daglig, og  Gloria  nøt å ligge med hodet i fanget mitt mens hun ammet.


2 uker gamle


Ti dager gammel passerte Hayley et kilo, og Alex og Manny fulgte på dagen etter. De er altså enda mindre enn vanlig i den alderen, men jeg er ikke bekymret - de vil ta det igjen etter hvert, og det er mange, mange eksempler på valper som har vært mye mindre enn gjennomsnittlig ved fødsel og har fått normal størrelse som voksen. Vi har også eksempler på det motsatte - vi hadde en diger tispevalp i et kull, men som voksen var hun så vidt over minimumsmålet. Manny, Hayley og Alex spiser med god appetitt og er storfornøyde, og det er det viktigste.


Det er morsomt å følge deres utvikling, se hvordan de blir mer oppmerksomme på deres omgivelser, og nå oppsøker meg i valpekassa - jeg liker å tro at det har gått fra å være tilfeldig til å bli mer målrettet, når de kommer for å sove med hodet på foten min eller legge seg tett mellom meg og valpekasseveggen. Men det er kanskje bare mitt mushy hjerte...


Enten så husker jeg dårlig fra forrige kull, eller så er disse mer for seg enn jeg har opplevd tidligere. De beveger seg kjapt, kommer seg godt fram over barrierer som teppekanter, Glorias bein og bamsen, og har tidvis tydelig markavstand mellom teppene og bollemagene. I de to forrige kullene var det alltid en klønete sutrekopp som ofte "satt fast" og ikke finner veien, men disse valpene har vært fornøyde og smarte så å si hele veien.


Hayley - førstefødt og størst - åpnet øynene da hun var 12 dager gammel, og Alex og Manny fulgte etter i løpet av neste dag. Det er så vakkert når de åpner øynene og ser på deg, det føles som om de har blitt mer hund og litt mindre fleskepølse.


Jeg måtte tilbake på jobb denne uka (deltid, så jeg er mest hjemme - heldigvis, det er fælt å dra fra noe så søtt!), men siden Gloria fødte for tidlig var de ti dager før jeg måtte dra. Jeg kom hjem til mette og fornøyde valper, ren valpekasse og rolig Gloria, så da er det lettere å dra på morgenen også. Men det er helt ufattelig, det føles virkelig som om de har vokst bare på de timene mens jeg er på jobb.


Denne helga fikk de sin første runde med ormekur, og vi måtte klippe klør igjen.


Bildene viser øverst til venstre Hayley, øverst til høyre Manny, nederst til venstre Alex, og  gruppebildet viser fra venstre Hayley, Alex og Manny.